Min bestemor fra Texas hadde nettopp gått bort.
Jeg satt på Konnerud med et stykke stoff kjøpt i Murfreesboro, Tennessee - og tenkte: Fuck it.
Jeg sydde kjolen.
Tok på meg cowboyhatten. Og tok bildet.
Det fikk meg til å tenke på første gang jeg reiste alene til USA. Moren min hadde alltid fortalt oss. “Hvis det er flykaprere tar dere frem det norske passet” Jeg skjønte at det amerikanske var kun for å ikke gå i Sigourney Weaver fella: køen “Aliens” på flyplassen. Litt mindre folk, litt mer chill.
Jeg var ingen alien, men 17 år og ganske lost i huet likevel.”Hvem var jeg?” og alt det der.
Jeg landet i Dallas. Der stod min uncle Jerry, mammas onkel. Og ventet. Rolig. Gentleman. Cowboyhatt og en Lincoln Cadillac. En selfmade millionaire i oljebransjen, men aldri prangende. Bare tilstede.
Jeg følte meg som Beyoncè. Og hele situasjonen - bilen, varmen, hatten, var alt annet enn “helt Texas” sånn som nordmenn sier det. For oss er det et uttrykk for kaos, ordspill på mislykkethet. (Faren min er fra Herre, der er det til og med verre. For en flott combo, jeg vet! :) Men for meg var Texas noe annet. Noe elegant. Noe eget. Og jeg ville bære det med meg videre i stoff, søm og bilde. Noe løsnet i det øyeblikket. Kanskje ikke sømmen, (selv om det også skjer!) men noe i meg. Jeg innså hvor lenge jeg har latt meg måle i tall og følgere istedet for sting og kjoler. Det hjelper ikke at en Facebook side har 13 K følgere når ingen får se det jeg lager. Meta eier både Facebook og Instagram og jeg, en liten original skaper- som gjør litt for mye forskjellig, har havnet i skyggenes dal. “Shaddowbanned” som det kalles. Noe man blir på sosiale medier hvis man enten legger ut for ofte- kan hende den kvelden jeg prøvde redigere meg ut av denne hemisfæren med captions som skulle lyde perfekt… eller gjør noe “de andre” ikke liker. Høres mistenkelig ut som videregående, ikke sant? Prøve, prøve, prøve- men så har du prøvd for hardt. Resultat: Utestenging. Uten rekkevidde. Instagram gir deg ikke beskjed. De bare legger et tungt teppe over alt du publiserer, eller at du prøver å bli sett. Mean girls.
Paperdoll -official
(officially
ufiltrert)
Dette er Paperdoll - officially ufiltrert.
Her slipper jeg ut alt Meta helst vil dempe: ekte, rått og litt Texas
Faktisk har jeg ikke hatt rekkevidde hele sommeren. For å knuse glasstaket på Tik tok eller Instagram og få flere til å se det man legger ut, må man kanskje vise frem klær man allerede har kjøpt, danse litt eller kanskje snakke mye om livets opp og nedturer, mens man holder kamera med lang arm i bilen?? ( Jeg blir så flau hver gang jeg prøver på det… !! Det er IKKE for meg! )
Moren min hadde en alligator som kjæledyr da de bodde en stund i Louisiana. Jeg husker jeg gispet da jeg så et gammelt bilde av en liten jente på 50 tallet med en baby alligator i bånd. Helt surrealistisk, og tenk: i dag måtte det sikkert Ai bekreftes— og fått tusen likes!!
Men når algoritmene glefser etter annonsekroner, våkner alligatoren i meg. Når big business er for langt oppi MIN business, og Meta ikke vil vise meg til mine egne følgere, før jeg betaler ransom (annonser) -da er det på tide å ta det til hjemmesida. Den eier jeg hvertfall selv. Mitt eget domene. Jeg nekter å stå der med cowboy hatten og se på.
Kanskje ville vesten er ikke død? Kanskje bloggen ikke har gått ut på dato?? Den som leser får se.
Jeg skriver ikke for algoritmene. Jeg skriver for oss som fortsatt liker å skape, uten filter og uten budsjett. Som må ha en dagjobb, men fortsetter å drømme og håpe og tro om at når jeg en dag forlater denne kloden er ikke det verste å ligge ti fot under. Men å dø uten å få vist frem kreativiteten min. For den vet jeg kan deles. Noen vil sikkert se på.
Stitch when it itch
Jeg blir 49 år i oktober. 50 neste år. Kan ikke hoppe i trampoline, kjenner etter klumper i brystet i dusjen og er helt vanlig dame i min alder. Men jeg har nå fått det for meg at vanlig også er uvanlig i vårt samfunn nå! Jeg elsker mote, men passer ikke et fnugg av det. Jeg elsker å pynte meg, men finner ingenting som passer. Det er ikke rikingene som skal ha couture. Det er oss! Oss vanlige dødelige, som har tykke lår, smal midje, litt mage under, fra barnefødsler. Med strekkmerker. Åreknuter som jeg ikke har råd til å få bort, som kommer fra tunge løft på betonggulv.
Jeg er ikke kontor. Jeg er contour.
Mine tanker om skreddersøm for folket har jeg ikke gitt opp på. Men som med rekkevidde, favoriseres de som allerede har navn, nettverk og penger, for å nettopp få navn, nettverk og penger. Det lukter litt “rigged”.
I mellomtiden får jeg fortsette å sy når jeg har lyst, poste det jeg har lyst til og ikke bry meg så mye mer enn at flokken min har det bra , både privat og på jobb. Jeg blir nok aldri Beyonce.
Men jeg er Heidi. Og hvor er jeg når livet sprekker i flisene?
Jo da henter jeg frem fugepistolen.- just like a “Texan gal”.