Min bestemor fra Texas hadde nettopp gått bort, lagt på røret. Befant seg forbi perleporten and beyond.
Jeg satt på Konnerud med et stykke stoff kjøpt i Murfreesboro, Tennessee - og tenkte: Fuck it.
Jeg sydde kjolen.
Tok på meg cowboyhatten. Og tok bildet.
Det fikk meg til å tenke på første gang jeg reiste alene til USA. Moren min hadde alltid fortalt oss. “Hvis det er flykaprere tar dere frem det norske passet” Jeg skjønte at det amerikanske var kun for å ikke gå i Sigourney Weaver fella: køen “Aliens” på flyplassen. Litt mindre folk, litt mer chill.
Jeg var ingen alien, men 17 år og ganske lost i huet likevel.”Hvem var jeg?” og alt det der.
Jeg landet i Dallas. Der stod min uncle Jerry, mammas onkel. Og ventet. Rolig. Gentleman. Cowboyhatt og en Lincoln Cadillac. En selfmade millionaire i oljebransjen, men aldri prangende. Bare tilstede.
Jeg følte meg som Beyoncè. Og hele situasjonen - bilen, varmen, hatten, var alt annet enn “helt Texas” sånn som nordmenn sier det. For oss er det et uttrykk for kaos, ordspill på mislykkethet. (Faren min er fra Herre, der er det til og med verre. For en flott combo, jeg vet! :) Men for meg var Texas noe annet. Noe elegant. Noe eget. Og jeg ville bære det med meg videre i stoff, søm og bilde. Noe løsnet i det øyeblikket. Kanskje ikke sømmen, (selv om det også skjer!) men noe i meg. Jeg innså hvor lenge jeg har latt meg måle i tall og følgere istedet for sting og kjoler. Det hjelper ikke at en Facebook side har 13 K følgere når ingen får se det jeg lager. Meta viser meg ikke med mindre jeg betaler annonse. Det er mulig at jeg, en liten original skaper- som gjør mye forskjellig, har havnet i skyggenes dal. “Shaddowbanned” som det kalles. Noe man blir på sosiale medier hvis man enten legger ut for ofte- kan hende den kvelden jeg prøvde redigere meg ut av denne hemisfæren med captions som skulle lyde perfekt… eller gjør noe “de andre” ikke liker. Høres mistenkelig ut som videregående, ikke sant? Prøve, prøve, prøve- men så har du prøvd for hardt. Resultat: Utestenging. Uten rekkevidde. Instagram gir deg ikke beskjed. De bare legger et tungt teppe over alt du publiserer, eller at du prøver å bli sett. Mean girls.
Men er det også mulig at det jeg lager ikke er bra?
Paperdoll -official
(officially
ufiltrert)
Dette er Paperdoll - officially ufiltrert.
For som innholdsprodusent har jeg definitivt noe å gå på. Å knuse glasstaket på Tik tok eller Instagram og få flere til å se det man legger ut, gjør jeg kanskje ikke med mitt content. Jeg burde vise frem klær jeg allerede har kjøpt, danse litt eller kanskje snakke mye om livets opp og nedturer, mens jeg holder kamera med lang arm i bilen. Si det samme inn i kamera, slik at seeren gjenkjenner meg og ser frem til neste gang jeg sier “Hello, my darlings!” Ha noen catchy fraser ala Mandy Candy og stick to it.
Kanskje min Wow faktor ikke er X faktor, men “Cringe!” som datteren min ville si.
Har jeg “Åh?”-faktor? Men man trenger ikke dempe meg for det! I registrering til Tik Tok oppga jeg alder, og algoritmene var allerede bestemt fra før jeg entret scenen. Jeg fikk opp kneskader, hofteproteser, rapporter fra geriaktisk avdeling. Og musikk utvalget! HELT annerledes enn mine barns. Jeg hadde ikke engang tilgang på bra låter! Mitt “For deg” er for evig locked in på “A jar of quiet” og evergreens. Men det verste er vel at jeg liker det og.
Moren min hadde en alligator som kjæledyr da de bodde en stund i sumpene i Louisiana. Jeg husker jeg gispet da jeg så et gammelt bilde av en liten 4 åring på 50 tallet med en baby alligator i bånd. Helt surrealistisk, og tenk: i dag måtte det sikkert Ai bekreftes— og fått tusen likes!!
Men når algoritmene glefser etter annonsekroner, våkner alligatoren i meg. Når big business er for langt oppi MIN business, og Meta ikke vil vise meg til mine egne følgere, før jeg betaler ransom (annonser) -da er det på tide å ta det til hjemmesida. Den eier jeg hvertfall selv. Mitt eget domene. Jeg nekter å stå der med cowboy hatten og se på.
Kanskje ville vesten er ikke død? Kanskje bloggen ikke har gått ut på dato?? Den som leser får se. Her er det hvertfall ikke reklame. Ingen annonser.
En gang så bakte jeg og fulgte en oppskrift på nettet. Midtveis kom pop ups, som blokkerte for teksten, så resten av oppskriften måtte jeg finne opp selv! Ad hock bakverk ala Heidi.
Jeg må kanskje betale Google for at du skal finne denne hjemmesiden. Men da får jeg heller leses av færre. En eksklusiv engere krets! Det er vi to og det jeg har på hjertet.
Dance like nobody`s watching. I mitt tilfelle er det nettopp det! På godt og vondt. Jeg skriver for oss som fortsatt liker å skape, uten filter og uten budsjett. Som må ha en dagjobb, men fortsetter å drømme og håpe og tro at når jeg en dag forlater denne kloden er ikke det verste å ligge ti fot under. Men å dø uten å få vist frem kreativiteten min. For den vet jeg kan deles.
Noen vil sikkert se på.
Stitch when it itch
Jeg blir 49 år i oktober. 50 neste år. Kan ikke hoppe i trampoline, kjenner etter klumper i brystet i dusjen og er helt vanlig dame i min alder. Men jeg har nå fått det for meg at vanlig også er uvanlig i vårt samfunn nå! Jeg elsker mote, men passer ikke et fnugg av det. Jeg elsker å pynte meg, men finner ingenting som passer. Det er ikke rikingene som skal ha couture. Det er oss! Oss vanlige dødelige, som har tykke lår, smal midje, litt mage under, fra barnefødsler, hormoner og litt sjokolade. Med strekkmerker. Åreknuter som jeg ikke har råd til å få bort, som kommer fra tunge løft på betonggulv.
Jeg er ikke kontor. Jeg er contour.
Mine tanker om skreddersøm for folket har jeg ikke gitt opp på. Men som med rekkevidde, favoriseres de som allerede har navn, nettverk og penger, for å nettopp få navn, nettverk og penger. Det lukter litt “rigged”. Innovasjon starter ikke med at de som allerede er innenfor klapper for hverandre. Noen ganger er vi så opptatt av å feire suksess at vi glemmer hvor den begynner. Den oppstår når noen ser et problem, tenker annerledes og faktisk forsøker gjøre noe med det. Spørsmålet er om vi er flinke nok til å lytte til dem, gi dem likes, en fot innenfor og tid for en pitch. Ikke møter gründere med innovasjonsbyråkratiet, gå på søknadsskrive kurs, fylle ut riktig her. Møte veiledere som ikke forstår produktet fordi det ikke er kjent fra før. Boksen for sånne som meg finnes ikke enda. Det er jo det som er hele poenget!
Det oppleves jævlig urettferdig at noen får berømmelse for ingenting, mens andre som vil faktisk gjøre bra ting, er en nobody livet ut. Jeg er hvertfall noe for de som er nær meg. I mellomtiden får jeg fokusere på det, fortsette å sy og synge på sangen “Tomorrow” hardt inni meg.
Jeg blir nok aldri Beyonce.
Men jeg er Heidi. Og hvor er jeg når livet sprekker i flisene?
Jo da henter jeg frem fugepistolen.- just like a “Texan gal”
Med handlekraft og hatten full av kjærlighet.