Min bestemor fra Texas hadde nettopp gått bort.
Jeg satt på Konnerud med et stykke stoff kjøpt i Murfreesboro, Tennessee - og tenkte: Fuck it.
Jeg sydde kjolen.
Tok på meg cowboyhatten. Og tok bildet.
Det fikk meg til å tenke på første gang jeg reiste til alene til USA. Moren min hadde alltid fortalt oss. “Hvis det er flykaprere tar dere frem det norske passet” Jeg skjønte at det amerikanske var kun for å ikke gå i Sigourney Weaver fella: køen “Aliens” på flyplassen. Litt mindre folk, litt mer chill.
Jeg var ingen alien, men 17 år og ganske lost i huet likevel.”Hvem var jeg?” og alt det der.
Jeg landet i Dallas. Der stod min uncle Jerry, mammas onkel. Og ventet. Rolig. Gentleman. Cowboyhatt og en Lincoln Cadillac. En selfmade millionaire i oljebransjen, men aldri prangende. Bare tilstede.
Jeg følte meg som Beyoncè. Og hele situasjonen - bilen, varmen, hatten, var alt annet enn “helt Texas” sånn som nordmenn sier det. For oss er det et uttrykk for kaos, ordspill på mislykkethet. (Faren min er fra Herre, der er det til og med verre. For en flott combo, jeg vet! :) Men for meg var Texas noe annet. Noe elegant. Noe eget. Og jeg ville bære det med meg videre i stoff, søm og bilde.
Paperdoll -official
(officially
ufiltrert)
Når du ser dette highlightet på instagram er det vår lille hemmelighet at her ROPER Heidi noe ufiltrert som ikke big business, Meta eller algoritmer har noe business med å kvele:)
Svampebob squarepants. Eller Squarespace som det jo også heter, har i årevis trukket meg beløp for domenet og hjemmeside her. Men jeg hadde ikke fått det til. Flau, som en kjole som jeg hadde trodd skulle passe men som ikke passet likevel. (For glad i mat!) Men i går når jeg kjente meg shaddowbanned for n`te gang denne sommeren tenkte jeg at “NÅ tar vi det på utsida!” For når noe ikke rimer lenger. Rekkevidde lik null. Når big business er for langt oppi MIN business. Da er det på tide å ta det til hjemmesida. Den eier jeg hvertfall selv. Nå er det “svampebob” som skal betale meg.
Stitch when it itch
Jeg blir 49 år i oktober. 50 neste år. Kan ikke hoppe i trampoline, kjenner etter klumper i brystet i dusjen og er helt vanlig dame i min alder. Men jeg har nå fått det for meg at vanlig også er uvanlig i vårt samfunn nå! Jeg elsker mote, men passer ikke et fnugg av det. Jeg elsker å pynte meg, men finner ingenting som passer. Det er ikke rikingene som skal ha couture. Det er oss! Oss vanlige dødelige, som har tykke lår, smal midje, litt mage under, fra barnefødsler. Med strekkmerker. Åreknuter som jeg ikke har råd til å få bort, som kommer fra tunge løft på betonggulv.
Jeg er ikke kontor. Jeg er contour.
Hvor er jeg når livet sprekker i flisene? Jo da henter jeg frem fugepistolen.- just like a Texan gal.